Skogen er mer verdt enn tømmeret

Norsk skog har alltid skapt verdier. Tømmeret har finansiert gårder, kommuner og generasjoner av skogbrukere. Men skogen skaper også verdier vi aldri har lært oss å sette pris på,- dvs. i kroner og øre. Det er i ferd med å endre seg.

Klimaregnskapet strammes inn. Naturavtalen forplikter 196 land til å verne og restaurere natur innen 2030. Bedrifter må dokumentere sin påvirkning på klima og natur, og fra 2023 er alle offentlige anskaffelser i Norge pålagt å vekte klima- og miljøhensyn med 30 prosent. Det betyr at bedrifter som leverer til stat, forsvar og kommuner har et konkret og voksende insentiv til å dokumentere naturpositiv praksis,- ikke bare av idealistiske grunner, men for å vinne kontrakter. Naturforsterkende skogforvaltning som er dokumentert etter anerkjente standarder kan levere nettopp dette: kreditter og bidragsdokumentasjon som industrien kan bruke direkte i sine anbud og klimaregnskap. I forlengelsen av dette begynner arealnøytralitet å dukke opp som krav ved nybygg og utvikling: hvis naturinngrep skal kompenseres, trenger noen å levere den kompensasjonen. Vi tror så sterkt på at norsk skog kommer til å spille en sentral rolle i det markedet at vi har innrettet vår forretning og oppdragsportefølje etter det.

INNO-UT har de siste årene arbeidet med eiere og forvaltere av skog og utmark i Innlandet for å forstå hva dette betyr i praksis. Ikke som teori, men som konkrete oppdrag der vi har analysert eiendommer, kartlagt tiltak, testet ideer mot bedriftsmarkedet og utviklet strategier for hvordan naturforsterkende forvaltning kan bli lønnsomt,- i dag og over tid.

Vi har jobbet med kommuneskoger i Eidskog og Våler, der vi har utforsket hvordan systematisk naturforsterkning kan åpne for nye inntektsstrømmer uten å kompromittere tømmerproduksjonen. Vi har jobbet med Sorknes gård i Åmot, der vi i samarbeid med EVA Foundation og FSC Norge har utviklet et konsept for naturpositive karbonkreditter rettet mot europeiske bedriftsmarkeder. Og vi har jobbet med Sønsthagen gård, der vi har vist hvordan en privat skogeiendom med blandet ressursbase kan posisjonere seg for både karbonkreditter og regenerativ turisme i én sammenhengende strategi.

For å forstå hva markedet faktisk etterspør har vi over flere år gjennomført intervjuer med bedrifter og arbeidet direkte med næringslivsaktører som oppdragsgivere, blant annet innen skogsdrift, treindustri og produktdesign. Vi har også søkt dialog med offentlige innkjøpere og større industriaktører for å forstå hvordan krav til klima- og naturhensyn oversettes til faktiske innkjøpskriterier. Den erfaringen gir oss et perspektiv som går begge veier: vi forstår skogeierens langsiktige tenkning og industriens kortsiktige krav, og vi bruker begge aktivt når vi gjennomfører nye oppdrag og utvikler modeller.

Det vi har lært er at dette ikke er et spørsmål om å velge mellom økonomi og økologi. De beste løsningene vi har sett er de der de to forsterker hverandre…der naturforsterkende tiltak gir sterkere skog, lavere risiko og nye inntektsmuligheter samtidig. Det er ikke en motsetning. Det er en bedre forretningsmodell.

Markedet er ikke ferdig utviklet. Standarder er under etablering, betalingsviljen varierer og koblingene mellom naturforsterkende skogforvaltning og offentlige anskaffelseskrav er ennå ikke fullt ut realisert. Men rammebetingelsene endrer seg raskere enn markedet, og retningen er tydelig. De som begynner å bygge kunnskap, dokumentasjon og relasjoner nå, vil ha et fortrinn når etterspørselen øker.

Vi er interessert i å snakke med skogeiere og forvaltere som vil utforske hva dette kan bety for deres eiendom…og vi har verktøyene og nettverket som skal til for å komme i gang.